Å se og tro
(Utvalgte deler fra Kap. 11; i 'Undeniable' av Douglas Axe, Harper One)
Dristigheten til å forsvare vår design-intuisjon kommer ikke bare fra vårt allmenne fornufts-argument, men også fra det større bildet. Ting passer sammen. Mennesker står atskilt fra andre skapninger, som den eneste som søker visdom og kunnskap. Om vi som vet, var ment å eksistere, så ville vi også være ment å vite at vi var ment å eksistere. Og før vår formelle utdannelse starter, så har vi allerede mestret den enkle 'vitenskap' å fortolke våre hverdagserfaringer. Denne vitenskapen produserer den universelle design-intuisjonen i våre unge sinn. Med eller uten at foreldre godkjennelse, vet vi instinktivt at vi at levende undre, som er så fantastisk gode til å være det de er, bare er det de er fordi noen gjorde dem for det spesifikke formålet å være det de er. Om dette før syntes å være mer fra hjertet enn fra hodet, så håper forfatteren at lesning av tidligere kapitler har vært med å oppveie denne ubalansen.
Så er det et viktig spørsmål hvorvidt det finnes noe som ikke passer med dette. Det er viktig å spørre, når vi tror vi har fått en korrekt oppfatning av ett kontroversielt spørsmål. Det dreier seg ikke om fullstendighet, men mer om motsigelse. Som forfatteren kommer til på slutten av boka, så er det å erkjenne at livet er designet, knapt starten på å besvare viktige vitenskapelige spørsmål. Det bare åpner døra for en en korrekt forståelse av biologi. Det er en dør som har vært blokkert og stengt i drøyt hundre år. Den vektige intellektuelle utfordringen med å bygge den lenge savnede korrekte forestillingen, har bare så vidt begynt.
Det første målet for dette kapitlet er ganske enkelt å betrakte hvorvidt det er noe vi har oversett. Er det noen fakta som på noe vis nekter å passe inn i en ellers sammenhengende bilde av en designet verden? Om så ikke er tilfelle, er forfatterens neste målsetting å hjelpe å danne eksperter på allmenn vitenskap, som deg, å stå fast i en verden der visse tekniske eksperter gjør sitt beste i å pushe oss omkring. Som en start ser vi på dem som har arbeidet under materialismens flagg, som også ikke-overraskende er flagget til Darwinismen.
Bilde 1. Han ba om det
Utsikten fra stillingen
I følge journalist Paul Rosenberg, som skriver for Salon, "kan ting bli mye verre for kreasjonister på grunn av Jeremy England, en ung MIT-professor som har foreslått en teori basert på termodynamikk, som viser at oppdukkingen av liv ikke var tilfeldig, men nødvendig." (1) Med nødvendig, mener Rosenberg 'så fysisk uunngåelig', at den ikke er bemerkelsesverdig. England synes å slutte seg til denne holdningen av 'lite oppsiktsvekkende' (no big deal) om livets opprinnelse. "Du starter med en tilfeldig klump av atomer," sier han, "og om du skinner lys lenge nok på den, skulle det ikke være overraskende om du får en plante."(2) Som regn forekommer, så forekommer livet.
Hva skal en svare til slikt? Spesielt, hva skulle en gjøre om en følte seg sikker på at denne MIT-professoren tar feil, men også vet at du ikke vil være i stand til å følge/motbevise hans argument? En kunne selvsagt søke på webben, etter andre mennesker med PhD, som argumenterer mot denne påstanden. Men så er det andre som går mot disse igjen. Alt dette 'for og mot' gir ikke mye hjelp for ikke-eksperter, bortsett fra trøsten å vite at i det minste noen eksperter er på deres side. Imidlertid om de avgjørende argumentene i denne diskusjonen ikke tilhører tekniske disipliner, men heller sunn fornuft og allmenn vitenskap, så er alle kvalifisert til å delta.
Utenkeligheten ved tilfeldige oppfinnelser
I det allmenne vitenskapsfolk beveger seg ned fra tribunen, og deltar i debatter, så er det viktigste for dem å huske, det kjente uttrykket: 'hold øynene på ballen'. Vi har kommet fram til noe som synes å være et avgjørende argument. 'Oppfinnelser kan ikke skje ved uhell.' Det er ballen i denne sammenheng. Å bli avledet av noe forsvar for tilfeldig opphav, som ikke besvarer argumentet, er å fjerne øynene fra ballen. I stedet undrer vi om det finnes et enkelt eksempel der ute, som skulle overbevise oss om at argumentet er feilaktig.
Hva skulle det i så fall se ut som? Kan vi ta feil i å tilordne funksjonell sammenheng til biologiske systemer? Forfatteren kan forestille seg mennesker som mener det er feilaktig, men bare ut fra uvitenhet. Visselig var uvitenhet om nødvendigheten av funksjonell sammenheng innen celler, eksisterende blant noen biologer fra Darwins tid. For darwinister som Ernst Haeckel, ble Cyano-bakterien betraktet som 'ikke annet enn en liten formløs, enkel ensartet masse.. Enklere og mer ikke-perfekte organismer kan vi vanskelig forestille oss', skrev han 9 år etter at 'Artenes opprinnelse' var kommet ut (3). Som du kan ha gjettet, så refererte han her bl.a. til cyanobakterien, som er en forbløffende komplisert organisme.
Bilde 2. Cyano-bakteriens bestanddeler
Han kunne ikke ha tatt mer feil om deres interne struktur, og han kan ikke bare unnskyldes med at de visste ikke bedre på den tiden. Ca. 200 år tidligere hadde Antonie van Leeuwenhoek, en av pionerene i lys-mikroskopi, og grunnleggeren av mikrobiologi, observert den komplekst sammensatte bevegelsen til mange bakterielle arter i vann. (4) I tillegg til dette er faktumet med celle-deling, og den overbevisende demonstrasjonen til Pasteur om at bakterier kommer bare fra bakterier, alt godt på plass før 1868. Så det er egentlig ikke noen unnskyldning for Haeckel i å ha unngått det faktum at bemerkelsesverdige prosesser foregikk inni disse bittesmå skapningene. Faktisk burde den ørlille skalaen disse prosessene foregikk innenfor, heller ha bragt gjenkjennelse av at de kunstige mekanismene han nevner, om klokker og dampbåter, på langt nær var så kompliserte. {Så var det ikke eneste gang Haeckel overså og/eller fordreide klare kjensgjerninger, se Haeckels fostre -oversetters kommentar.}
Bilde 3. Livets opprinnelse -fantastisk usannsynlig'
Likevel kan en slutte ut fra helheten i det Haeckel skrev, at han hadde en vel-utviklet forestilling om funksjonell sammenheng, ut fra hans beskrivelse av et hierarki av komponenter, som arbeidet sammen for å danne et funksjonelt hele. Det han manglet var overbevisningen at sofistikerte funksjoner aldri blir oppnådd uten funksjonell sammenheng. Ingen med en interesse for biologi, gjør den feilen i dag. At levende organismer helt ned til bakterier, er 'tjokk-fulle' av systemer, som utøver funksjonell sammenheng helt ned til deres molekylære bestanddeler, er nå et så gjennomtrengende tema i biologi at det ikke kan unngås.
Her støter vi igjen på sammenhengen mellom funksjonell sammenheng og fantastisk usannsynlighet, som nok kan overses, men ikke fornektes. Interessant nok har endog ikke Richard Dawkins, en av de mest iherdige forsvarere for darwinismen oversett det. 1.kapittel av hans berømte bok fra 1986, 'The Blind Watchmaker' har tittelen: 'Å forklare det meget usannsynlige'. Der beskriver han sammenhengen som følger: "Du kan kaste celler sammen på tilfeldig vis i milliarder av år, og ikke en gang vil du få et konglomerat som svømmer, løper eller gjør noe som helst, som fjernt kunne fortolkes som å arbeide for å holde seg levende.' (5)
Samme prinsipp gjelder også utover celle-nivå. Sammenhengende skjeletter er umulig sjeldne blant tilfeldige sammenstillinger av knokler. På samme måte som koherente kroppsplaner er det blant tilfeldige kroppsarrangementer, og molekylære maskiner er det blant tilfeldige arrangement av foldede proteiner, og foldede proteiner blant tilfeldige arrangement av aminosyrer. I følge vår analyse, hadde ikke noen av disse oppfinnelsene hatt noen utsikt til å bli sammenstilt ut fra ikke-tilsiktede årsaker. De behøvde alle innsikt.
Dawkins tror enda at naturlig seleksjon kan gjøre arbeidet med innsikt, men vi vet bedre. Interessant nok, peker hans egne ord på det gapende hullet i Darwinistisk teori, som vi så i kap. 7. Naturlig seleksjon fungerer bare etter at celler er arrangert på et vis som holder organismen i live, så seleksjon kan ikke være årsaken til disse fantastiske arrangementene. Darwins simplistiske forklaring har feilet, og de millioner som har fulgt ham, har ingenting annet enn hans utdaterte formodninger å holde seg til.
'Skritt-stenene' der hans tilhengere tror livet har beveget seg, fra en form til den neste, forklares definitivt ikke med naturlig seleksjon. Seleksjon beveger seg til former som allerede eksisterer, så den forklarer ikke formene i seg selv. Enda mye mindre forklarer den de intrikate omstendighetene som ville ha trengtes, for at disse formene kunne være forbundet via avstamnings-linjer. Og problemet forsvinner ikke.
Fordi umuligheten ved ikke-tilsiktede oppfinnelser er rota, og hver ny livsform utgjør en 'høy-nivå' oppfinnelse, så er ikke opprinnelsen til den 1000. livsformen mer forklarlig i neo-darwinistiske termer, enn den første var det. Komponent-oppfinnelsene, som er felles for alle insekter, ville hatt sin spesifikke representasjon i det første, men en stor mengde av disse komponentene, ville måtte ha blitt betydelig omarbeidet for å passe hvert nytt insekt. Det ville ha vært en forbløffende bedrift i seg selv, for ikke å si noe om den store variasjonen av nye komponenter som måtte ha blitt oppfunnet fra begynnelsen av. Hver ny livsform utgjør en imponerende ny bedrift, og siden kjennetegnet på (biologisk) oppfinnelse, er funksjonell sammenheng, som utilsiktede årsaker ikke kan frembringe, så gjør vi rett i å se hver livsform som ett mesterstykke.
Ulykker er ute av bildet. Skritt-steiner som forbinder disse mesterstykkene, er enten et påfunn av vår fantasi, eller bevis på at Gud til tider har forvandlet verden til et fortreffelig nano-fabrikasjons område. Det finnes ingen erstatning for briljans, så enten er skritt-steinene del av briljansen, eller de finnes ikke i det hele. Livets geni trenger man ikke å betvile, det eneste spørsmål er hvordan dette geniet utførte sitt arbeid.
Bilde 4. Kroppsplaner fins i integrerte, hierarkiske systemer (dGRNs)
Retur til 'England'
For å returnere til Jeremy England, og forfatterens målsetting om å frigjøre leserne fra avhengighet til eksperter. Da mener ikke forfatteren at ikke-eksperter skulle ignorere debatten mellom eksperter. Belønningen for å følge den debatten, selv som tilfeldig tilskuer, er følelsen av hvordan ting skifter innen det akademiske miljø, som kan være verdt å ha med seg. Så mens forfatteren håper at leserne er i stand til å si hvorfor Jeremy Englands likning:
lys + tilfeldige atomer + tid = levende plante ,
ikke kan være korrekt, så håper han leserne vil være interessert i å høre hva en av verdens ledende kjemikere ser på idéen om at liv oppstår ved kjemiske tilfeldigheter. Da tenker han på professor Jim Tour, kjemi-professor og nano-ingeniør ved Rice University. Hans, og hans medarbeideres arbeid, kan beskrives som 'å utføre med atomer hva barn utfører med lego-klosser'. En kan overbevise seg om dette, ved å søke på nanocar eller nanodragster. Meget få mennesker kan matche Jim Tour når det gjelder forståelse, ut fra førstehånds erfaring, om vansker med at atomer knyttes sammen til molekylære enheter.
Tour sier, i forbindelse med separasjon av nyttige produkter fra unyttige, etter hvert steg i en nødvendig, kompleks sammenstillings-prosedyre: "Hva innebærer det å være en syntetisk kjemiker? Hva innebærer seleksjon? For å utvelge, så må en fremdeles kvitte seg med materialet som ikke trengs, og hvor kom det fra? Og hvordan vet det hva som skal selekteres, når enheten ikke er fastsatt før mange steg senere? Detaljene er forvirrende, og de stakkarslige kommentarene demonstrerer 'begynner' (sophomoric) -forståelsen til den utrente. (6) Med andre ord, det eneste folk demonstrerer når de antar at slike ting kan skje ved uhell, er at de ikke vet hva de snakker om.
Magikerens hatt
For tilfeller der vi ikke har noen som Tour ved vår side, så følger en enkel måte vi kan teste påståtte bevis om at tilfeldige oppfinnelser virker. Tenk på trylletricket om å trekke en kanin opp fra en hatt. Det som gjør tricket underholdende, er at vi synes å observere det umulige. Vi vet at en kanin ikke kan komme opp av hatten, uten at den først ble plassert inni den. Og likevel har vi inntrykket av at ikke noe gikk inn i hatten, uten hånden som nå holder kaninen. Det som i øyeblikket kan se ut som magi, blir i et større perspektiv bare en illusjon. Om ikke annet fordi om noen hadde evne til å bringe ting i eksistens ut fra ingenting, så ville de finne andre måter å livnære seg enn ved å drive som underholder {Om noen lurer på hvordan tricket kan utføres, kan se f.eks: her}.
Både vår følelse av magi og vår evne til å analysere inntrykket på dette viset, ved å overvåke det større bildet, vil hjelpe oss i å vite hva en kan gjøre ut av formodentlige demonstrasjoner ved evolusjonens kraft. En kan tenke på hatten som en svart boks, som omgir og skjuler det som skjer i disse demonstrasjonene. Vår strategi vil, som ved kanintricket, være å sammenligne det som kom inn i hatten med det som kom ut av den. I den sammenheng skulle vi spesielt ha oppmerksomheten mot kunnskap, på grunn av dens essensielle rolle i oppfinnelser.
Bilde 5. Hva som kommer ut, må ha kommet inn
1. spørsmål å stille ved en demonstrasjon, er hvorvidt den gir inntrykk av at det umulige har skjedd. Om ikke så er det irrelevant i denne sammenheng. Vårt krav er enkelt. Etter å ha merket oss at vi intuitivt vet at oppfinnelser ikke kan skje ved uhell, så mener vi å ha kommet til en fast forståelse av hvorfor denne intuisjonen må være korrekt. For å motsi denne påstanden, må noen vise at det som både intuisjon og beregninger bekrefter å være umulige, likevel ikke er det.
Av de mange demonstrasjoner som forfatteren har sett de siste 30 år, så er det ingen som passerer relevans-testen. I stedet er det vist ikke-overraskende eksempler på at søk som burde lykkes gjør det. Ved å benytte slike eks. viser de at de ignorerer det faktum at oppfinnelse ved uhell, krever fantastisk usannsynlige søk for å lykkes. Siden det er den utrolige påstanden, så er det hva de skulle demonstrere. Og om de gjorde det? Vel, da ville deres demonstrasjon være den første vitenskapelig validerte, matematisk beviste -forekomst av magi.
Hva som passerer 'hatt-testen' -og ikke
Et par eks. vil hjelpe i å benytte 'hatt-testen': Den første er en demonstrasjon som Richard Dawkins benyttet i 'The Blind Watchmaker'. Der ble et data-program som startet med en tilfeldig setning på 28 bokstaver og tomrom, og endte opp med Shakespeare-sitatet: 'ME THINKS IT IS LIKE A WEASEL', frembragt 'ved evolusjon'. La oss et øyeblikk ignorere hvordan programmet fungerte (den sorte boksen), for å sjekke hvordan hatt-testen fungerer. Siden Dawkins var like mye del av programmet som PCen, så gikk både han og PCen 'inn i hatten'. Etter noe tid, kom Shakespeare-sitatet listet ut på skjermen. Skulle noe av det forbause oss? Klart ikke, siden det ikke er noe spesielt for en person med et computer-program, å produsere en setning. Setninger som på magisk vis dukker opp i orakel (bokstav-)supper, ville imidlertid gjøre det.
Nå kan vi ta en rask kikk inn i den svarte boksen, og da oppdager vi at Dawkins designet programmet il å utføre to enkle steg på repeterende vis: i) produsere en masse kopier av den opprinnelige, tilfeldige setningen. ii) for hver kopi, å sammenligne med målsetningen: 'ME THINKS IT IS LIKE A WEASEL', og setningen med flest mulig riktige bokstaver, samme hvor få, ble selektert som 'stamfar' for å lage en ny bråte med kopier og så videre. Etter drøyt 40 runder av iterasjoner, ble en perfekt match funnet. Dawkins visste selvsagt at dette ikke representerte blind evolusjon. Hans poeng var at kumulativ seleksjon, der små gjentatte forbedringer tillates å bygges opp litt for litt, kan utrette ting som aldri kan utrettes, om noe måtte dukke opp fullt ferdig med en gang. Med hans egne ord: "Om .. det fantes en måte der nødvendige betingelser for kumulativ seleksjon kunne ha blitt satt opp av blinde krefter i naturen, så kunne konsekvensene vært merkelige og forunderlige."(7) Sikkert det, men så kan merkelige og forunderlige forutsetninger også implisere merkelige og forunderlige konsekvenser, ikke sant?
Bilde 6. Fint tilrettelagte 'skritt-steiner'
Igjen er det slik at det her synes som et opplegg til et ekstensivt nettverk av naturlige 'skritt-steiner', som synes å stilles opp på måter som gjør at seleksjon tar ekstraordinære innsiktsfulle stier. Tilfeldig skritt-steiner, som leder til disse fantastisk usannsynlige destinasjoner, ville i seg selv være fantastisk usannsynlige. Om vi trenger flere bevis for at slike forunderlige tilfeldigheter ikke skjer ved uhell, kan vi takke Dawkins for å ha gitt det. Det er ikke vanskelig å forestille seg et behov for et Shakespeare-sitat, en hjemmelekse f. eks. Men når vi ser på den 1. linja med rot, presentert av Dawkins som den første selekterte sekvensen, ser vi at den ikke vil møte noe slikt behov: WDLTMNLT DTJBSWIRZREZLMQCO P. Like intetsigende sekvenser kan selvsagt møte andre behov, som f.eks. passord, men grunnen til at Dawkins måtte sette opp 'skritt-steinene' selv, var at en serie av ikke-relaterte behov, bare tilfeldigvis koblet seg sammen, slik at Dawkins målsetning kunne 'stokkes til' ut fra utgangspunktet. På ett eller annet vis synes han å tro at det usannsynlige nettverket av skritt-steiner ble til ut fra tilfeldigheter, og at hans gjennomført ikke-fantastiske demonstrasjon skulle overbevise om om denne skikkelig utrolige påstanden.
Vi vet bedre. Naturlige skritt-steiner kan føre til merkelige og forunderlige destinasjoner i vår fantasi, men den virkelige verden er annerledes. Ingenting blir nyttig eller fantastisk inntil funksjonell sammenheng presenteres i godt mål, og samme hvilke hjelpsomme ting den naturlige verden kan forsyne i godt mål, så er ikke funksjonell sammenheng blant dem. Nesten 20 år etter Dawkins demonstrasjon kom en annen demonstrasjon, som ble annonsert på framsiden av Discover Magazin med tittelen: 'Testing Darwin -Scientists at Michigan State Prove Evolution Works' (8). Det som formodentlig skulle ha utviklet seg, var en computer funksjon, så en ville trengt en smule teknisk kyndighet for å forstå hvorfor det som kom ut av hatten gjorde det. Vi skal snart se bort fra hatten/den svarte boksen, bare nevne at det som ble produsert var 
så elementært at det hadde ikke tiltrukket seg oppmerksomhet, om ikke det hadde vært for kravet om at det var utviklet (9). Så siden computer-kyndighet var med i kompetansen som ble brakt til prosjektet, så har vi igjen en situasjon der hva som kom ut av hatten ikke var det minste merkelig i forhold til det som gikk inn.
Det var likevel ett aspekt ved demonstrasjonen, som kan synes å utfordre vår konklusjon om funksjonell sammenheng, i det minste ved første blikk. Ut-data funksjonen krevde i dette tilfellet 19 elementære maskin-instruksjoner, og forskerne forsynte ikke denne hjelpen, slik Dawkins gjorde. Dette kunne synes å implisere at funksjonell sammenheng ble til i løpet av evolusjonær simulering. Hva skal vi si om det? Vel, forfatteren har ikke påstått at blinde prosesser ikke er i stand til å produsere noe som helst, men heller at de ikke er i stand til å produsere det i de mengder som trengs for nyttige oppfinnelser. Vi har allerede sett at meget små mengder av funksjonell sammenheng dukke opp ved sjanse, f.eks. som når ordet 'ink' dukket opp på en halvside med tilfeldige 3-tegns kombinasjoner. Og dette kan forstørres oppover ett stykke ved å krysse gjennom tilfeldigheter i større skala. Forfatteren skrev nylig et program som hadde med slik tilfeldige stavemåter, og fant ordet 'bobbled' som involverer ni sammenhengende tastetrykk (inkl. mellomrom før og etter). Men økningen i sammenheng kom i forbindelse med økt kostnad, som alltid er tilfelle i blinde søk. For å finne dette enslige sju-tegnsordet, måtte programmet søke gjennom mer enn 14.000 siden med nonsens.
Bilde 7. Eks. på at immunsystemet tilpasser seg
Seriøse oppfinnelser krever ikke bare litt funksjonell sammenheng, men utvidede beløp arrangert over ett hierarki av nivåer, og dette kan faktisk ikke skje ved tilfeldigheter, for noe slag av oppfinnelser. Om bulldosere kjører rundt på søppelplasser, og flytter søppel-hauger, kan en godt få noen merkelige kombinasjoner til å oppstå. Men selv ikke på en billion, billion planeter, dekket av søppel, kunne de få en tilfeldig dannet robot til å reise seg fra søppelberget, enda mindre å vimse omkring for å finne deler til å bygge en kopi av seg selv {slik f.eks. cyano-bakterien gjør -oversetters merknad.} Når en har dette perspektiver, ser en lett at det å gruble over om ni tegn eller nitten sammenhengende maskin-instruksjoner, burde framføres som betydelig oppfinnelser -blir uinteressante. Begge er fullstendig ubetydelige i forhold til hva folk vanligvis setter seg fore med ord eller computer-program, for ikke å nevne alle livets ekstraordinære gjennomføringer.
Om vi går inn i den svarte boksen litt, så ser vi at forskere vanlig impliserer kunnskap om det som trengs for å lykkes, i sine evolusjonære modeller. Problemet er at forskerne 'vet for mye', spesielt vet de hvordan søket skulle gjennomføres om det skal ha sjanse til å lykkes. Siden de ønsker at det skal lykkes, er det bortimot umulig for dem å unngå å 'hjelpe det videre'. F.eks.måtte forskerne som rapporterte kostnaden med unyttige genetiske instruksjoner i sine digitale organismer, belønne dem i proporsjon til størrelsen av deres genom. Som vi så eks. med skritt-steinene, så oppfører virkelig liv seg helt annerledes. Gener som ikke virker, er en byrde, og naturen har ikke noe insentiv-program til å utsette denne byrden. Forskerne som utførte programmerings-prosjektet visste dette, men brukte uansett en meget unaturlig form for seleksjon, for at resultatet skulle være som en håpet. Flere tilfeller av ledelse er blitt påpekt for det studiet og for andre demonstrasjoner, som hevder å vise at evolusjon virker (10).
Selv om vi ikke forstår så mye som hva som kom 'ut av hatten', så kan vi likevel gjøre oss våre tanker. I stedet for å spørre om demonstrasjonen virket 'magisk' på deg, kan du sjekke om den virket slik på den som forsto den. Skjelver ekspertene av forbløffelse? Lar teknologi-selskapene alle sine smarte folk gå, overbevist om at menneskelig innsikt nå er overflødiggjort? Eller er responsen mer dempet? Se spesielt på vitenskapsfolkene som utførte demonstrasjonen. Er de fremdeles opptatt av jobbene sine, lik tryllekunstneren med hatt-tricket? Om så, er det et sikkert tegn på at de ikke virkelig trakk en kanin ut av den tomme hatten.
Tilpasser (fiddler) til leie
Som gründer til oppfinnelser, så er Darwins mekanismer en komplett flopp, men som vi så i kap. 7, så kan det noen ganger være hendig med en 'tilpasser'. Eksempelet som Axe beskrev, demonstrerte det. Et dårlig fungerende enzym ble dramatisk forbedret. Utgangspunktet var ideelt, en fullstendig oppfinnelse, som hadde alle nødvendige komponenter på plass og virket, dog ikke fininnstilt for optimal ytelse. Fininnstilling innebærer tilpasning av mange små detaljer, så prøving og feiling er ofte den beste måten å gjøre det på. I disse tilfellene er selektiv optimering, en innstillings-prosess som gjentatte ganger velger ut den beste varianten etter å ha introdusert små variasjoner, ofte nyttig. En analogi kan hjelpe oss å se at selektiv optimering, selv om den er nyttig, ikke er i nærheten av en oppfinnelse. Tilpasninger i tråd med naturlig seleksjon forårsaker ikke noen høy-nivå funksjon, de bare fininnstiller den. Høynivå-funksjonen ville ikke ha vært der for å bli innstilt, om ikke en funksjonelt koherent arrangering av komponenter forårsaket den. I stedet for erstatning av menneskelig innsikt, vil fininnstillinger ofte være en anvendelse av menneskelig innsikt. Menneskelige ingeniører, som vet alt om det aktuelle problemet, vil ofte nøyaktig klargjøre for at pc-simuleringer gjør nøyaktig hva de ønsker de skal gjøre. Mennesker finner opp alt som trengs, inklusive programmering som trengs til forfining.
Selv om sluttverdien av produktet som kommer ut, kan ha blitt forfinet gjennom en PC-styrt prosess, så er det relevansen i forhold til ikke-tilsiktede oppfinnelser, vi ser på her. Hatt-testen passeres ikke, fordi det ikke er en oppfinnelse som blir til av seg selv. Det er riktignok en oppfinnelse, men ikke en som er forårsaket av uhell, ikke-styrte årsaker. I levende liv finner selektiv optimering elegante anvendelser. Det mest anerkjente eks. er det med forfining av anti-stoffer ('affinitets modning'), som spiller en stor rolle i virveldyrs immunsystem. Anti-stoffet vist i Fig. 1, er ett protein-kompleks med to utovervendte 'klebrige ender'. Disse muliggjør immunsystemet ved å binde seg til 'erobrere', lik bakterier og virus. Lik alle proteiner, så svulmer hele immunsystemet med disse vedhengene, hvorav de fleste ikke kommer fram på bilder.
Fig. 1. Den molekylære strukturen til ett antistoff. Fire foldede proteiner samles for å forme det fullstendige antistoffet vist her
Du og jeg har mye å takke disse klebrige endene for. De har reddet livene våre bokstavelig talt mange ganger. Hver gang vi blir infisert av smitte, fra en forkjølelse til et sår som setter seg, går vårt immunsystem i høy-gir for å bekjempe inntrengerne. Lik laser-stråler som leder missiler til målet, så tagges inntrengerne for ødeleggelse. Det som gjør dem i stand til å gjøre denne taggingen så effektivt er spesifisiteten til deres klebrige utstikkere. For å oppnå denne spesifisiteten benytter vår kropp en ekstremt elegant versjon av selektiv optimering, der milliarder av variasjoner av den best klebrige utstikker så langt, produseres gjentatte ganger, inntil det ikke er mulig å gjøre videre forbedringer. For å fullkommengjøre immunsystemet, så blir de beste forsvarerne fra hver av disse scenariene bevart, så de raskt kan hentes fram neste gang samme inntrenger prøver seg. Selektiv optimering anvendes her innsiktsfullt og ensporet, som ett verktøy, del av en forunderlig oppfinnelse -immunsystemet. Det kan ikke ha oppstått ved tilfeldighet, da det må ha vært et fungerende sådant for å kunne ha noe å forbedre. Dette verktøyet viser seg verdifullt bare gjennom å bli innsiktsfullt anvendt, av noen som vet hva det kan og ikke. Det er slike seleksjons-mestere, som er oppfinnerne. Ikke noe verktøy vil noensinne gå av sted og skape en verden av seg selv, slik Darwin mente at seleksjon gjorde.
Om språk og liv
For interesserte, er det ved Biologic Institute utviklet et gratis beregnings-verktøy, kalt Stylus. Målet med å utvikle Stylus var å skape en modell-verden som fanger viktige trekk ved naturlige proteiner. For det første ønsket de en verden der gener bærer sekvenser av instruksjoner til å danne lange kjeder, akkurat som biologiske gener frakter instruksjoner for å lage lange protein-kjeder. Målet med kjedene var at de skulle utføre en stor variasjon av aktuelle funksjoner, basert på deres struktur, slik protein-kjeder gjør. Det er viktig da at alt som bare tilsynelatende utfører aktuelle instruksjoner, elimineres og at bare høy-nivå funksjonalitet tillates. Etter å ha betraktet flere muligheter, landet de på en analogi av språk, som formes lik kinesiske skrifttegn. Lik alle skriftlige språk, kommer leselighet av hvor godt tegnene formes. Skriftlige lydtegn forsyner ønsket sammenheng mellom struktur (formen av tegnene på papiret) og høynivå-funksjon (overføring av tanker fra skriver til leser). Grunnen til at kinesisk-lignende tegn ble valgt, var at de i seg selv er meningsfylte, -dersom man leser kinesisk. Det samsvarer med hvordan hver protein-molekylform, utfører en distinkt funksjon, ut fra detaljene i strukturen dens.
Bilde 8. Kinesiske tegn -er det noen likhet med:> > > > > > > > > > > > > > > > > > > > > > > > > > > > > > > > > > > > > > > > > > > > > > > > > Bilde 9. Proteinfoldinger
Fra kap. 3 husker vi at biologisk genetisk kode, beskriver hvordan cellene benytter informasjons-sekvensen i ett gen til å knytte aminosyrer i rett rekkefølge, for å danne et protein. Tricket er å lese (3 og 3) DNA-baser om gangen -i kodoner. I Stylus-programmet ble samme trick benyttet. Genene i Stylus ville se nøyaktig lik bokstavelig representasjon av biologiske gener, i form av lange sekvenser av A, C, G og T. Men i stedet for å spesifisere aminosyre-kjeder, spesifiserer Stylus sine gener vektor-kjeder. I stedet for de 20 aminosyrene, så er det tjue vektorer i Fig. 2. Disse vektorene er knyttet ende til ende, for å danne en form trukken som spesifisert av det kodende genet (trukket gjennom vektorenes endepunkter).
Ingen analogi er perfekt, men denne er i det minste rik nok til å være interessant. F.eks. har både proteiner og kinesiske tegn, distinkte funksjonelle former, i antall av tusener. Og akkurat som et stort antall aminosyre-sekvenser kan konstruere hvilken som helst av disse protein-formene, så kan et stort antall vektor-kombinasjoner tegne samme kinesiske tegn. Som vi så i kap. 10 om fotosyntesen, så skjer den ved at mange funksjonelle proteiner av ulike slag bringes sammen, på akkurat riktig måte. Skrevet språk speiler dette godt, ved å benytte sin egen hierarkiske struktur for å oppfylle høy-nivå funksjoner.
Det frie Stylus-verktøyet kan benyttes til å utføre eksperimenter i eget tempo, på egen computer (12). Applikasjonen gjør en i stand til å mutere en foreldre-versjon av ett gen, på mange ulike måter og anvende én av avkommet som utgangspunkt for neste foreldre-versjon. Stylus fastsetter automatisk hvor godt tegningen, produsert fra ett gen, representerer ett gitt kinesisk tegn, ved å kalkulere en poeng-score mellom 0 (meget liten likhet) til 1 (perfekt likhet), og forsyner rik visuell feedback, inkludert bilde av det aktuelle tegnet, og grafer som viser hvordan score som endrer seg i løpet av eksperimentet. Som med de fleste verktøy kan Stylus benyttes til mange nivåer fra hvordan genetisk kode virker, til hvordan mutasjoner påvirker instruksjoner fraktet på genet. Axe og kolleger benyttet Stylus til å bygge en genom-modell, analogt med et lite bakterie-genom (13), og det er nok av interessante forsknings-spørsmål som kan bli taklet på ethert nivå, -ved hjelp av verktøyet.
Som et raskt eks. kan vi gripe tilbake til kap 7, der to proteiner som hadde dårlig penicillin-inaktiverende evne. Én av disse proteinene ble dramatisk forbedret av gjentatte runder av mutasjoner og seleksjon, mens det andre ikke ble det. Forskjellen berodde på hvorvidt signalet som det ble siktet inn mot, kom fra ett aktuelt enzym, et protein, hvis struktur er spesielt egnet for penicillin-degradering, eller fra noe mye mindre spesielt som hendte for å hjelpe med sakte naturlig nedbryting av penicillin.
Fig 2. Kodoner framstilles ved 3-dim vektorer, øverst analogi mellom kinesisk skrifttegn og protein
Referanser:
1.Paul Rosenberg. "God is on the Ropes: The Brilliant New Science That Has Creationists and the Christian Right Terrified," Salon, Jan. 3.2015;
2. Sitert i Natalie Wolchover, "A New Physics Theory of Life," Quanta, January 22, 2014,
3. Ernst Haeckel, The History of Creation, Vol. I, Project Gutenberg, www.gutenberg.org/files/40472
4. C.E.Dobell, Antony van Leeuwenhoek and His "Little Animals" (New York: Harcourt, Brace, 1932)
5. Richard Dawkins, 'The Blind Watchmaker' (New York, Penguin, 1988)
6. Sitert ved tillatelse fra en pre-editert versjon av J.M.Tour, "Why is Everyone Here Lying?" Inference: International Review of Science 2. no.2 (2016)
7. Richard Dawkins, 'The Blind Watchmaker' (New York, Penguin, 1988), 49
8. Discover, Febr. 2005
9. Den 'evolverte funksjonen var likhetsfunksjonen, som sammenlikner 2 binære tall og returnerer 1 ved match, og 0 ved ikke-match. Se R.E.Lenski et al, "The Evolutionary Origin of Complex Features," Nature 423 (2003): 139-144
10. BIO-Complexity No. 3 (2010), 1-6; W.Ewert, W.Dembski og R.J.Marks II, "Climbing the Steiner Tree: Soruces of Active information in a Genetic Algoritm for Solving ghe Euclidean Steiner Tree Problem, BIO-Complexity No. 1 (20102), 1-14; W.Ewert, W.Dembski og R.J.Marks II, "Active Information in Metabiology," BIO-Complexity no. 4 (2013): 1-10
13. D.D. Axe, P. Lu, og S. Flatau, "A Stylus-Generated Artificial Genom with Analog to Minimal Bacterial Genoms," BIO-Complexity no. 3 (2011): 1-15
Stoffutvalg og bilder ved Asbjørn E. Lund